NOVA SCOTIA DUCK TOLLING RETRIEVER

 Nova Scotia er en halvøy pa Canadas østkyst, rett sør for New Foundland, hvor retrieverrasene oppsto. Halvøyen er forbundet med fastlandet med en veldig smal landstripe.

 

 Nova Scotia har verdens største tidevannsforskjell; 12 - 17 m! Dette gjør at havbunnen kommer opp i dagen kilometervis fra land. øya er også en av verdens største hekkeplasser for framfor alt gjess og andefugler, som beiter i milliontall på den frilagde havbunnen.

På kveldene flyr de inn til alle ferskvannsinnsjøene for å hvile og pusse opp fjærdrakten. Dette er et av verdens fugletefteste områder.

 Indianere og franskmenn.

Øya ble opprinnelig bebodd av en indianerstamme, MicMac-indianerne. Utgravninger har vist at indianerne hadde hunder.

 

 På 1100-tallet kom vikingene hit. Vikingene hadde også hunder med seg, dette ifølge Leif Erikson-senteret i Yarmouth. Mange levninger er gravd frem, framfor alt på den søndre delen av øya. Noen større spor etterlot vikingene dog ikke etter seg. På 1700-tallet kom så franskmennene hit og bosatte seg pa øya. De livnærte seg av fiske og jakt på sjøfugl og levde bra og fritt.

 

 På begynnelsen av 1800-tallet kom så engelskmennene og la hele øya under seg og delte den inn etter engelsk system med slott og herresseter. Franskmennene ble en sultende underklasse med store familier og en enorm fattigdom. Indianerne, som omgikk franskmennene vennskapelig, tyntes nå også bort i sykdommer og reservater, de ble til og med fratatt sine jaktmuligheter.

 

 Hundene da? Etter gamle fortellinger på øya er deres herkomst til dagens tollere skjult i tåken på Nova Scotia, men det fortelles sagaer fra de gamle.

 

 Sagnene.

Indianerne brukte hunder til å f inn sitt skutte bytte fra de leirdype havbunnene, som det var umulig for mennesker å gå på. Hundene ble også brukt til å skremme opp fuglene langt ute for at de skulle komme nærmere land og dermed på skuddhold. Hundene var verd sin vekt i gull og fortellingene om dem er mange.

Disse hundene var ganske store og tunge, hadde hengende ører og lang pels som tålte lave vanntemperaturer og hardt arbeid.

 Til den andre typen av jakt, i innsjøene, hadde indianerne en lettere type, en lokkehund for å lokke hvilende fugl innen skuddhold. Denne typen så ut som en rev, ettersom måten å lokke sjøfugi på går ut på å imitere en revs oppførsel og utseende.

 

 Denne delen av historien som følger nå er klart belagt gjennom minner hos befolkningen.

Fiskeapportør. Franskmennene kjøpte hunder av indianerne, men de fikk også bra tollere gjennom inngifte med indianerne. Disse hundene var så verdifulle at de ble brukt som bryl lupsgaver ved giftemål hos indianerne og til og med også hos franskmennene. De røde inn landsjakthundene, de som kunne brukes til tolling - lokkhundene - var mest verdifulle.

 

 Frem til engelskmennene kom var alt fryd og glede og franskmennene jagde etter indianemes metoder. De begynte også med å bruke sine hunder som fiskeapportører. Da nettene ble dratt opp hoppet alltid en og annen laks ut og hunden hoppet etter og apporterte den. Dette skjer også i dag! Tollerne har veldig lett for å både dykke og svømme under vann!

I og med at engelskmennene kom forandret hele livsbildet seg for både franskmennene og indianerne. Plutselig ble hundene deres eneste vei til å overleve. De måtte stort sett forsørge sine familier. Foruten de “gamle” egenskapene tolling og apportering, behøvdes nå en “kryp skytterhund”. En sterk enmannshund med vaktegenskaper som iherdig skjøtte sitt “arbeide”.

Jakten gikk na ut pa a smyge og i stilihet lokke inn gjess og ender. Hvis man skjøt, forsvant skytteren hjem, gjemte børsen og overlot til hunden som ved anledning apporterte og på omvei fra andre, tok med seg byttet hjem.

Mest verdifull ble de hundene som maktet å lokke fuglene helt opp på land så at jegeren, uten å kunne høres, kunne kaste et nett over dem og raskt avlive fuglene.

 Typen av hund i dette tilfellet, hadde våre dagers tolleres utseende. Intelligente hunder som er vant med å løse problem, ikke for vennlige mot fremmede og som alltid passer på eierens ut rustning.

 Tollingegenskapen er så dypt befestet at den ikke behøver passes på i avlsarbeidet. En toller toller.

 

Heterogent utseende.

Blandingen av de to typene, havshunden og innsjøhunden, skjedde alt nå, men den lettere typen var herskende på grunn av sin smidighet og allsidige egenskaper. Havshunden ble blandet inn for å forsterke apporteringsviljen, det eneste som havshunden ble brukt til. Havshunden hadde heller ikke den røde fargen og den pelsbehengte halen med hvit tupp, som var så viktig for tollingen. Havshunden var bare apportør, støtende hund på fugl og fiskeapportør. Ved denne blandingen oppsto mange av rasens fargefeil og heterogene utseende.

I henhold til folk på Nova Scotia skal rasens heterogene utseende bevares da man fortsatt trenger både en havshund og en innlandshund (rev).

Noen direkte form av av! har fra begynnelsen ikke blitt gjort, man har i stedet parret bra hunder med bra hunder med tanke på det arbeidet hunden skulle brukes til.

.. Registrering 1945.

På nittenhundretallets begynnelse gjordes en opptelling av noen gamle jaktfanatikere. Det viste seg da (1918) at det kun fantes en gren igjen av de riktige tollerne, de røde innlandshundene. Undersøkelsen viste også korthårete, røde havshunder med hvite tegninger.

Nå ble det lett i hele Nova Scotia og man fikk fram hunder til ren av!. 11945 ble det søkt Canadiske kenneiklubben om å få rasen registrert.

 På dette tidspunktet var rasen konsentrert omkring Yarmouth og Littie River Harbour. Rasen hadde til alle tider blitt kalt Littie River Duck Dog. Ved registreringen i 1945, som lykkes, fikk rasen navnet Nova Scotia Duck Tolling Retriever.

 Noen få jegere gjorde alt for å bevare rasen, men den førte en kummerlig tilværelse og ikke en hund ble registrert etter 1945. Dette berodde dels på at det var svært dyrt å registrere hundene, dels at jegerne ikke ville registrere hunder som ikke oppfylte alle krav til f. eks. farge og apporteringslyst.

 

Gener fra eskimohunder.

 På 50-tallet fantes det stort sett bare 4 oppdrettere igjen, men mange jegere som hadde avkom

og andre tollere. Tre av disse oppdretterne slo seg sammen og registrerte sine voksne hunder i

1958. Dette gikk da rasen var blitt godkjent i 1945.

 I denne første registreringen inngikk 13 hunder som alle var mer eller mindre i slekt. Alle tollere i dag etterkommer fra disse navnene, men takk og lov ikke fra disse hundene! For å slippe registrering og for a få nytt blod bruktes andre uregistrerte tollere under samme navn. F. eks. fant jeg under genkoding av CANCh Liscots Turn The Page et gen som bare finnes hos eskimohunder. Undres på om ikke de rullende halene og de blå øynene som vi har, kommer derfra? Avlsbasen er altså ikke så liten som det antall hunder som forekommer i stamtavlene.

 

 Minigolden.

En av disse oppdretterne flyttet til midt-Canada og siden fikk rasen sin oppsving. Flere og flere oppdrettere kom til og tolleren ble en typisk selskaps- og utstillingshund i Canada. Dess mer det ble avlet dess fortere forsvant jaktegenskapene mens størrelse og pels ble premiert, alt dette til urhundens nederlag. Tolleme på fastlandet ble milde, tunge og overpelsede minigolden.

 En av oppdretterne ga ikke opp urhunden: Avery Nickerson, Nova Scotia. Han var jeger med marker blant iimsjøene og brukte sine hunder til jakt og tolling. Da han så hva de gjorde med tolleren i Canada, vegrede han seg mot å selge hunder dit. Derimot ble mange solgt til amerikanske jegere, dit Avery ofte reiste og demonstrerte sine hunder i tolling.

 Amerikanerne, med sine store og vanskelige våtmarksområder, ble helt betatt av disse “latmannsjegerhundene” der man slapp alt arbeidet med båter og lokkender. Hundene tollede inn fuglene og apporterte dem. Det ble skutt mye mer vilt og på lettere måter..

 Her ble rasen populær som jakthund. Ettersom rasen ikke er godkjent som rase i USA, gikk den ikke til utstillinger, men ble renavlet som jakthund.

 

 1992, begynte kanadieme å innse at de holdt på å tape den opprinnelige tolleren, også utseendemessig og har nå helt om lagt om sin avel mot de mindre revlignende hundene (en hjelp var de hundene som fantes på andre siden av grensen i USA). De har også begynt å interesse seg for a restaurere jaktegenskapene.

 

 Man kan si at vi nå i 1994 tidsmessig befinner oss i begynnelsen av oppbygningen av en rase, derfor er utstillings- og jaktprøvedommemes kunnskaper i tollernes historie så viktig. I dag fortelles det lite om tollernes utspring. De fleste historiene inneholder ulike rasers innblanding til bildet av den rasen vi har i dag.

 

 Historien over er blitt meg fortalt av Avery Nickerson, hans far var med ved undersøkelsen i 1918. Averys fortelling forsterkes av att tolleren allerede var toller (se foto fra 1918) før de andre rasene var bare raser.

 

 Med takknemlig hjelp fra turistdepartementet i Canada, på Nova Scotia, biblioteket i Halifax, museet i Yarmouth og Leif Erikson-senteret har jeg fatt ett klart innblikk i Nova Scotias historie og en boksamling om MicMac-indianerne. Alt støtter Avery Nickersons fortelling om tollerens utvikling. Dessuten finnes et bilde, en litografi, fra en engelsk jaktbok fra 1800-tallet som er veldig lik en toller.

Ewa Jonsson